STIFTELSEN PETTER UTELIGGER
DSCF4401a.JPG
 

Barnevognen

Da Stiftelsen Petter Uteligger fikk spørsmål om å kjøpe en barnevogn til en av =Oslo-selgerne stusset vi litt. Hva skulle en mann i 40-årene med en barnevogn? Men etter å ha møtt Jim, som har bodd ute i 12 år og oppbevarer alt han eier og har i en barnevogn, var det en selvfølge at stiftelsen skulle hjelpe han med det.

På finn.no kommer det opp 1492 resultater når man søker etter barnevogner i Oslo. Men det kan ikke være hvilken som helst barnevogn, sier Jim. Den må ha store hjul for å kunne trille til overnattingsstedene hans ved Sognsvann, og god plass både i vogndelen og under. Vi ser på en Silvercross til flere tusen kroner, men ender opp med et rimeligere alternativ som blir hentet på Bøler.

Som =Oslo-selger forteller Jim at det hjelper å være synlig i gatebildet, og her spiller barnevognen en stor rolle.

- Jo mer glorete, jo bedre! Jeg pleier å stæsje den før jul, og gleder meg til de begynner å selge julelys på Clas Ohlsson. Da skal den bli så fin! Jeg liker veldig godt å stå og selge =Oslo, det er narkotikumet mitt å møte folk. Man opplever så mye artig, og de aller fleste menneskene man møter er veldig hyggelige.

Jim er en av de triveligste menneskene jeg har møtt på lenge, og vi møtes gjentatte ganger på =Oslos kontor i Skippergata. Han forteller om hans første natt ute ved Waterloo Station i London, om da han reiste rundt med vagabonder i Danmark, om hans faste soveplass i København, og om hunden sin.

- Mye av tiden er tilbragt i Danmark med vagabonder med skinnvester og artige luer. De er noen skikkelig gærninger! De gjør ikke noe vondt, men de finner på mye rart.

Jim sier at det å være uteligger i Danmark er enklere enn i Norge. Det er flere tilbud, billigere å leve, og overnattingssteder der man kan ta med hunden sin.

- I Norge har det ikke vært så stor fokus på uteliggere. I Danmark får de mye mer oppmerksomhet. Programmet til Petter har fått øynene opp for en del folk. Det har bidratt til mer informasjon, og det må til for å gjøre situasjonen bedre.

Jim drikker opp kaffekoppen og gjør seg klar til å selge noen flere blader. Det er kaldt ute, men han har fått en ekstra ullgenser, og virker ikke videre bekymret.

- Rumenerne har lagt igjen en del ved oppe ved Sognsvann, og det benyttet jeg meg av igår. Jeg grillet pølser og koste meg! Og så kom det en turgåer med en kopp kaffe til meg i dag morges! Luksus!

 
 

En kveld i teateret

Ute kryper gradestokken mot null, men på scenen pipler svettedråpene frem i pannen på skuespilleren der han brøler ut over publikum på Centralteateret. På første rad sitter Frank (42), oppslukt av forestillingen.

To dager tidligere møtte jeg Frank midt på Karl Johan der han sto og solgte =Oslo. Jeg hadde hørt rykter om at han var veldig glad i teater, og da jeg spurte om han ville være med lot han seg ikke be to ganger.

- Jeg er fan av Sven Nordin. Og så er det Linn Skåber jo, hun er morsom.

Vi ser på nettsidene til Oslo Nye Teater, leser anmeldelser og diskuterer.

Hvem er redd for Virginia Wolf? Den har fått bra terningkast. Hva med Romeo og Julie? Nei, det ender jo bare tragisk. Singing in the Rain? Den har Frank allerede sett to ganger.

- Forestillingen den andre dagen var kanskje enda bedre enn første dagen. Da virket skuespillerne mere avslappet, og det var knallbra!

Det lyser i øynene hans når han forteller om sangen, dansingen og skuespillerne. Et pusterom i hverdagen for en rusmisbruker i Oslo.

“Et teaterstykke det bør gå gjetord om” og “Farlig godt teater” står det i anmeldelsen til et av stykkene. Vi klikker oss inn og det er to ledige plasser på første rad samme kveld. Vi er klare for Knausgårds “Min kamp.”

Fire skuespillere underholder en fullsatt sal i over to timer. Det er gråting, banning og frustrasjon. Salen bryter ut i latter når skuespillerne demonstrerer hvordan Knausgård skulle kysse sin første kjæreste. Skvetter til når skrivemaskinen slenges veggimellom. Og skuespillerne får trampeklapp når det hele er over.

Vi går ut igjen i den kalde oktoberkvelden, og jeg spør om Frank skal være med og ta t-banen til Majorstuen, men han skal en tur ned til byen. The show must go on. 

 
 

Dyrevennen

I møtet med en tøff og brutal hverdag synes mange rusmisbrukere det kan være vanskelig å stole på andre mennesker. Slikt blir det gode dyrevenner av.

- Du er så fantastisk flink med hundene!

Ansiktet til veterinæren på Romsås Senter lyser når Rikke (34) kommer gående med hundene Lukas (8) og Charlie (5). Vi er ti minutter for tidlig til timen, men blir tatt imot med åpne armer. Stiftelsen Petter Uteligger har dekket regningen for at hundene til Rikke skal få en veterinærsjekk.

- Uten hundene hadde jeg ikke overlevd. Ved å ha hund må jeg skjerpe meg veldig. Jeg må legge opp dagen, komme meg ut på tur og ha rutiner.

Rikke tar med hundene til hundeparken, og de har lært seg å kjenne bybildet ved å sitte sammen med henne og selge =Oslo. Hun ville gå på kurs med Lukas, men fikk beskjed om at de ikke ville ha henne med fordi hun var narkoman. Noen mener også at hun ikke burde ha hund, men istedenfor å rope slengbemerkninger i forbifarten, oppfordrer Rikke folk til å komme bort og snakke med henne og se at hun tar vare på hundene. Veterinæren på Romsås er i hvert fall ikke i tvil - Charlie og Lukas kunne ikke hatt det bedre!

Tilbake i leiligheten hennes, sitter Rikke i sofaen og kikker ned på Charlie som ligger rolig ved siden av henne. Hun koser med den myke pelsen, og sier at uten hundene vet hun ikke hva hun skulle ha gjort. Rikke har bodd syv år på gata, men har de siste årene bodd i egen leilighet. Hun forteller at mange narkomane ikke stoler på mennesker, men at de er veldig dyrekjære.

- Du vet du kan stole på dyrene, mer enn mennesker. Se på alle hunder som kommer din vei som om de kan lære deg noe om deg selv og verden!

Rikke sier at man får så mye ut av å ha kontakt med dyr, og drømmen er å jobbe forebyggende med ungdom i faresonen og dyr.

- Men det er vanskelig å forklare et hull på 15 år på CV’en. Jeg har holdt noen foredrag på skoler og ungdomsklubber. Det var veldig givende, og ungdommen ble kjent med en brutal virkelighet. Jeg vil gjerne bruke den “utdanningen” jeg har fått på gata til å hjelpe andre.

I nærmiljøet har Rikke vært åpen om bakgrunnen sin, og sier hun har fått mye igjen for å være ærlig.

- Jeg er ikke flau over å ha vært der, men er heller stolt over å ha kommet dit jeg er nå. Man får igjen for strevet hvis man prøver hardt nok, men det er mange som ikke klarer å ta den kampen.

Rikke oppfordrer politi og helsepersonell som skal jobbe med narkomane til å bli med på gata noen dager og se hvordan det faktisk er. Hun sier få kan forestille seg hvordan det er å stå i en by uten penger, uten noe sted å gå. Hun synes systemet er tunggrodd, og det hjelper ikke. Enkeltmennesker kan gjøre en større forskjell, når det egentlig er systemet sin jobb.

- Programmet til Petter har fått veldig slagkraft. Hadde vi ikke hatt Petter Uteligger sin stemme, så hadde det vært katastrofalt nå. Han viste hvordan det er; dag ut og dag inn med dette maset. Du har aldri fri, alt dreier seg om neste skudd. Jeg håper det skaper ringvirkninger! Petter bryr seg virkelig. Det er mange enkeltpersoner som bryr seg, men Petter hadde kamera og kunne vise det til resten av Norge. Det ble en serie som fenget veldig mange.

I leiligheten venter Charlie og Lukas på ettermiddagsturen sin, og Rikke understreker igjen betydningen de pelskledde vennene har hatt for henne.

- Uten dem hadde jeg ikke klart meg. På dårlige dager tar jeg med hundene inn i skogen, og så er vi der bare hele dagen.

 
 

Wroom, wroom!

En førjulskveld tidlig i desember inviterte vi en gjeng =Oslo-selgere med på kino. Det ble en veldig hyggelig kveld, med raske biler, Twist og god stemning med Børning 2.

Image-1.png

Karl Johan er julepyntet og på Teatercafeen er julebordssesongen godt i gang. Kontrasten fra de som sitter stivpyntede foran bord med hvite duker til gjengen som står og venter utenfor =Oslos lokaler i Skippergata er enorm, men felles for denne kvelden er at vi alle skal kose oss.

En av selgerne tripper utålmodig frem og tilbake, og vi labber i vei mot Saga kino.

- Har du Cola? Og sjokolade? Kan jeg få en Cola? Jeg må ha Sure Padder.

Vi må en tur innom kiosken før vi benker oss på nest bakerste rad.

Halvannen time med raske biler, kjappe replikker og lett underholdning venter. Snurr film!

 
 

Litt (hår)farge på hverdagen

Vi går inn døra til Wicked House i Skippergata, og blir umiddelbart møtt av et kjempesmil. Corinne er en av Oslos mest ettertraktede frisører og stylister, og hun har jobbet med Therese Johaug og Sigrid Bonde Tusvik. Vi har sneket oss rundt to måneders venteliste, og Nina (50) er klar for en makeover.  

- Jeg har klippet litt av tuppene selv, sier Nina.

- …så jeg må rette opp?! skyter Corinne inn, og ler høyt.

Nina forteller at hun samme morgen så seg i speilet og tenkte at det var på tide med en ny stuss, så det var en gledelig overraskelse da Stiftelsen Petter Uteligger inviterte henne med til en frisørtime.

Den lille kvinnen sitter i frisørstolen, mens Corinne og en annen frisør diskuterer fargekoder.

- Hva med femtifem strek null, med litt sektifire blandet oppi? Det må passe til øynene dine! Blir det for lyst mister vi litt av glansen!

Ekspertene kommer frem til en lys brunfarge med en kobberstripe i front, som vil passe godt til Nina.

Vi får servert kaffe og Corinne går igang med å blande farger. Rundt oss er det hektisk; det klippes, fønes og farges, og innen gjestene forlater salongen er forvandlingen komplett.

Nina forteller at hun setter stor pris på dette lyspunktet i hverdagen. For noen år siden mistet hun alt håret, og det grodde først tilbake i sommer.

- Det var en stor påkjenning å miste håret, folk trodde jeg hadde kreft.   

Nina satte sitt første skudd som 13-åring, og forteller om erfaringene hun har gjort seg opp igjennom årene.

- Jeg har sett og lært mye, og dermed overlevd ved å ikke gjøre de samme dumme feilene. Jeg prøver å være ærlig og snill, og det får man igjen for, sier hun.

Corinne avbryter alvorspraten og påpeker at håret på høyre side er ganske mye kortere enn venstre, og lurer på om det er Nina og saksen som har vært på fære igjen.

- Det er det ikke jeg som har gjort! sier hun bestemt.

Etter to timer i frisørstolen er håret klippet og farget, Nina har blitt sminket, og ser fantastisk ut. Kobberstripen har fått frem de blå øynene til Nina, som akkurat nå skinner om kapp med kjendisene på den røde løperen.

 
 

Kameramannen

Høstlufta er kald, men sola skinner og hundeluftere, mødre med barnevogner og mosjonister er i full fart på vei rundt Sognsvann. Vi har sittet på en benk og pratet en stund, og jeg pakker sammen termosen og kaffekoppen, og skal til å gå, men blir avbrutt av Rune. - Jeg skal bare ta noen bilder, sier han.

Rune (44) er lidenskapelig opptatt av foto, det merker jeg allerede før vi har passert Nationaltheateret stasjon på vei opp mot marka. Stiftelsen Petter Uteligger har kjøpt et lite kompaktkamera til Rune, og vi er på vei opp for å teste det.

- Haha, er det vanntett også?! Da kan jeg ta selfier i dusjen!

Det store smilet brer seg i ansiktet, og han ler en rungende latter. Rune er =Oslo-selger, og innrømmer han kan ha en litt brå fremtoning.

- Det er ikke meningen å skremme folk, men jeg synes folk kan kjøpe bladet. Hvis ikke begynner jeg å lese høyt. Noen blir litt skremt da.

Han ler igjen.

Vi går rundt vannet motsols og prater om været, om presidentvalget i USA og om kameraer. På halvveien møter vi en tidligere blindehund som velvillig stiller opp som modell. Knips, knips, knips.

- På gata ser jeg ofte ting jeg gjerne skulle tatt bilde av. Spesielle øyeblikk som fester seg, sier han.

- Kanskje skal jeg i fremtiden skal lage en Instagram-konto og vise bilder fra gatelivet?

 
 

Ga bort bursdagsgaven

Det er ikke hver dag man fyller femti, og da Rune Edén i juni skulle feire sin store dag, valgte han en litt annen tilnærming til gavehysteriet.

- Noen uker før bursdagen min begynte folk å spørre hva jeg ønsket meg. Men jeg har alt jeg trenger her i livet!

Rune hadde fulgt serien “Petter Uteligger,” og problematikken engasjerte han.

- Da jeg hørte at Petter skulle starte en stiftelse, fant jeg ut at jeg heller ville gi bort penger til stiftelsen istedenfor å ønske meg gaver. Istedenfor å få ting som bare dyttes inn i et skap, så kan man gi til andre.

Det alternative gaveønsket resulterte i over 16 000 kroner innsamlet, og muligheten til å gi vanskeligstilte en rekke lyspunkter i hverdagen.

Rune jobber som kjøpmann i REMA1000 i Moss, og forteller at butikken hans også bidrar litt i lokalmiljøet ved å gi mat til Varmestua, og samle inn varme klær vinterstid.

- Alle kan bidra! Innen næringslivet har vi så mange muligheter, og her er det mange som kan bidra mer, oppfordrer han.

 
DSC01689a.jpg